Simonsen-stua – husmannsplassen på Slettnes

Gården Slettnes har vært oppført med oppsittere siden 1820 i matrikkelen. I perioden 1820 – 1838 var Johannes Pedersen (f. 1801 i Sverige) oppført som oppsitter. Husmannsplassen lå under handelsstedet Horsnes, og ettersom den ikke ble innløst av oppsitterne etter at nye lover ga mulighet til det, falt den tilbake til hovedeiendommen. Våningshuset er for mange kjent som Simonsen-stua, etter en av de siste eierne. Husmannsplassen besto, i tillegg til stua, av et fjøs og et naust i fjæra. Naustet blei ansett som utrygt for folk og dyr og tatt ned på 90-tallet, men fjøset står fremdeles.

Våningshuset består av to rom, og er til sammen 8,10 meter x 4,05 meter.

En husmann var en person som leide hustomt med eller uten jord til å drive jordbruk. Plassen hadde ikke eget matrikkelnummer og utgjorde ingen skyldsatt eiendom, men inngikk som en del av en større gård. Hver gård kunne gjerne ha flere husmannsplasser under seg. Hver husmann hadde som regel en selvstendig husstand, og husene på husmannsplassen hadde husmannen bygd sjøl.

Husmannen betalte ofte for plassen sin med å jobbe på gården den lå under. I tillegg forsørga de seg med eget landbruk dersom de hadde jord, eller på andre måter dersom de ikke hadde jord. På Slettnes hadde husmennene jord og egne dyr, men var i tillegg fiskere.

I Storfjord var det i 1875 til sammen 52 husmenn med og uten jord. I år 1900 hadde dette tallet steget til 92. Dette hadde sammenheng med befolkningsvekst og mangel på jord. Odelslovene ga den eldste sønnen på gården rett til å arve gården udelt, og dermed måtte yngre brødre slå seg ned på små plasser som husmenn dersom de ikke hadde råd til å kjøpe sin egen eiendom.

Selv om stemmerett blei innført som en del av grunnloven i 1814, var det faktisk ikke stemmerett for eiendomsløse menn før i 1896.

På midten av 90-tallet oppsto spørsmålet: Hva skal skje med Husmannsplassen på Slettnes. Grunneieren så behov for å utnytte arealet til næringsformål, og både Storfjord kommune og Nord-Troms museum blei koblet inn. Flytting av bygningene til det området der museumsanlegget Oppdal ligger var et av alternative som blei vurdert. Dette gikk man bort fra, blant annet på bakgrunn av innspill fra Øste Storfjord bygdeutvalg. Bygdeutvalget var tydelig på at flytting av bygget og en blanding av de to tunene ville svekke den lokalhistoriske verdien av både Husmannsplassen på Slettnes og gården Opheim.

Simonsen-stua blei restaurert som en del av denne prosessen, men planen om å benytte bygget til museumsformål blei aldri realisert av ulike grunner.

Kilder:

Emil Larssen: Lyngen bygdebok del II Gårdshistorie (1980)
Einar Richter-Hanssen: Lyngen regionhistorie bind II I stille vær, i storm og vind (2004)
Store Norske Leksikon
Lokalhistoriewiki
Norgeshistorie.no