Sepals-operasjonen

Den norske motstandsbevegelsen hadde hemmelige baser i Nord-Sverige under andre verdenskrig. En av dem lå ved Pältsa, og var bemannet av flere storfjordinger. Basene gikk under navnet Sepals, og blei oppretta i 1944. Kaptein Håkon Kyllingmark fikk ansvaret for å lede arbeidet. Organisasjonen blei støttet av det amerikanske OSS (Office of Strategic Services) – forløperen til CIA. Den svenske staten var tilsynelatende uvitende om arbeidet med opprettelsen av Sepals, men det er klart at det svenske C-byrån – den svenske forsvarsstabens etterretningstjeneste – var aktivt med i samarbeidet.

Det var snakk om fire baser som alle lå langs grensen mot Norge: "Måns" i den svenske turistforeningens Pältsastuga, to andre baser under navnene "Anna" og "Truls", og hovedkvarteret "Marit/Lotte", som blei bygd bygget ved østenden av Leinavannet.

Målet var å utføre sabotasje, spionere og rapportere om den tyske virksomheten. I tillegg måtte de håndtere den økte flyktningetrafikken over svenskegrensa etter at tyskerne gikk ut med beordring om tvangsarbeid mot slutten av krigen.

Personellet på basene var sammensatt av agenter fra Kompani Linge, lokalkjente kurerer og agenter samt menn fra de norske polititroppene i Sverige. Bemanninga i Pältsastugan varierte mellom 10 og 16 personer. Hytta ble tilpassa sånn at man kunne forlate den usett dersom det skulle bli nødvendig: I ett av sovrommene blei det installert ei kjellerluke, som ledet ned i en underjordisk tunnel som munnet ut i ei ravine omlag 30-40 meter sør for Pältsastugan.

En av de lokalkjente som blei rekruttert til Sepalsbase I «Måns» var Eyolf Rognli. Han hadde vært både grenselos, kurér og sabotør før han blei tilslutta Sepals, og hadde i 1940 sonet sammen med broren og faren i Tyskland for ulovlig oppbevaring av våpen og sprengstoff. I et elev-intervju fra 1984 forteller han om kuréroppdrag der både store pengesummer og hemmelig dokumenter var blant det som skulle fraktes over grensa. Det vanligste var å gå alene: - Da hadde du bare deg sjøl å dekke og deg sjøl å ta vare på, sier Eyolf.

Også Eyolfs bror Nils Rognli tjenestegjorde ved «Måns». Familiens hus lå omlag ei mil fra svenskegrensa, og de var alle godt kjent i områdene rundt Pältsa og Treriksrøysa. Til den svenske journalisten Kjell Ågren forteller han om ett tilfelle der ei gruppe med sju tyske soldater på grunn av dårlig vær var kommet over på svensk side av grensen i nærheten av Pältsa, og var på vei mot turisthytta. I frykt for at basen skulle bli oppdaga kunne man rett og slett ikke tillate at tyskerne gikk tilbake til Norge for å rapportere det de hadde sett. Derfor blei de stoppa og avvæpnet av den norske styrken, som ga seg ut for å være svensk grensepost. Tyskerne blei deretter overlatt til den svenske grensevakten i Kummavuopio.

Alle som tjenestegjorde i Sepals gikk under dekknavn når de var ute på oppdrag. Nils Rognli sitt dekknavn var Karl Hansen. De hadde en blandet våpenutrustning, med både svenske og finske pistoler og gevær. De hadde også flere schäferhunder ved Pältsastugan, som en del av vaktholdet.  Det de trengte av mat og brensel fikk de via sivile i Keinovuopio og Kummavuopio.

Ibland var personellet fra ”Måns” ute på oppdrag i opptil fem døgn i det tyskokkuperte området for å undersøke terrenget, før de vendte tilbake til Pältsa og avga rapport over kortbølgeradio.

Mer dramatisk var sabotasjeoppdragene. Blant annet opplevde Alfred Nymo fra Signaldalen å måtte sprenge si egen jakthytte ved Store Rosta i lufta. Årsaken var at tyskerne brukte hytta på patruljeoppdrag langs grensa. I boka «De brente våre hjem» forteller han sjøl hvordan operasjonen blei gjennomført: - Vi la en ladning i gruva og den andre i kroken i kjøkkenrommet. Så tente vi på og gikk hundre meter fra og sto der og så.

I rapporten etterpå skriver Sepals: «Disse kvarter var meget benyttet av patruljer fra feltvakt i Rostadalen og fra feltvakt ved Dødesvann. Til dels var store vaktlag forlagt der. Efter sabotasjehandlingen er patruljevirksomheten meget vanskeliggjort i øverste del av Rostadalen.» Også flere tyske lagre ble sprengt på samme måte, og man hadde lagt planer for større sabotasjeaksjoner dersom det skulle komme til krigshandlinger i Indre Troms. Blant annet var det lagt planer for sprenging av en oljetank på Kvesmenes, hvis det skulle komme til det steg.

En annen viktig oppgave var å rapportere om de rådende værforholdene i området. Dette var viktige opplysninger blant annet for britiske bombefly som skulle angripe tyske mål i Norge. Værmeldingene blei sendt direkte til England via den kortbølgeradioen man hadde i Pältsastugan. Hele høsten 1944 blei det avgitt nøyaktige meteorologiske observasjoner over radio til London. Dette hadde sammenheng med jakten på Tirpitz, som blei angrepet av engelskmennene 12. november 1944, etter at de fikk værmelding fra Pältsa.

Også Fridtjof Olsborg, som seinere blei ordfører i Storfjord, gikk inn i tjeneste for «Måns» etter at han dro over til Sverige under evakueringa i 1944. I tillegg tjenestegjorde Henning Rognli, bror av Eyolf og Nils, ved Sepals II-basen.

Tjenesten ved Sepals var strengt hemmelig, og personellet fikk ikke lov til å ha kontakt med hverken familien sin eller noen andre i bygda. Selv om sabotasjeaksjonene og det øvrige arbeidet Sepals-operasjonen gjennomførte kan virke ubetydelig i den store sammenhengen under andre verdenskirg, var det likevel lager og vakthytter tyskerne hadde behov for i oppbygginga av Lyngenlinja og under patruljene langs grensa. Ettersom de fikk færre steder å overnatte blei de mer og mer sårbare og nervøse. I tillegg var risikoen for eget liv ikke ubetydelig.

(Vi beklager dårlig bildekvalitet.)
 

Artikkelen «Pältsastugan – norsk krigsbas» av Kjell Ågren
Boka «De brente våre hjem» av Tore Hauge og Anders Ole Hauglid
Boka «Signaldalen gjennom 150 år» av Tore Figenschau
Artikkelen «En pragmatisk neutralitet» av Karl-Yngve Åkerström

Radio Norrbotten: Operation Sepals: CIA i Norrbotten (radioinnslag)
Håkon Kyllingmark: «Lagspill i krig og fred» (1981)
Erling Welle-Strand: «Vi vil verne vårt land: antisabotasje i Norge 1944-1945»
Gunnar Pedersen: Militær motstand i nord 1940-45. Jakten på Tirpitz, Arnøytragedien, Operasjon Martin og Sepals (1982)
Roger Albrigtsen: Ukjent norsk krigshistorie: Sepals – Hemmelige baser på svensk jord 1944 – 1945 (2009)